Allemannsretten er grunnlaget for friluftslivet i Norge, og brukes gjerne som en samlebetegnelse på rettigheter vi har til fri bruk av naturen. Retten består av rett til opphold, blant annet telting, bading og rasting, ferdsel og høsting. Allemannsretten gir ikke bare rettigheter, det følger også plikter. Når man benytter seg av allemannsretten, skal man opptre hensynsfullt og varsomt. Opphold, ferdsel og høsting må skje på en hensynsfull måte. Man må ta hensyn til andre som er ute i naturen, fastboende, hyttebeboere og landbruket, som har sin næring i naturen. For beitenæringen er det ekstra viktig at folk tar hensyn til beitedyr og forholder seg til skilting med viktig informasjon. En grind som står åpen kan føre til store konsekvenser for eiere av beitedyr.





Friluftsloven
Friluftsloven regulerer allemannsretten og loven tredte i kraft i 1957 for å lovfeste den langvarige tradisjonen for folks bruk av norsk natur. Bakgrunnen er å verne naturen slik at allmenheten kan benytte seg av friluftsliv og andre fritidsaktiviteter utenførs. Hensikten med å verne naturgrunnlaget og sikre fri ferdsel i naturen er å bevare og fremme muligheten for friluftsliv som en fritidsaktivitet.

Det norske lovverket diskriminerer ingen, slik at både norske borgere og utenlandske turister har de samme rettighetene. Friluftslovens viktigste funksjon er å sikre retten til opphold og ferdsel i naturen uavhengig av hvem som eier arealet. 

Alle kan bade så lenge de holder rimelig avstand fra privat bolig eller hytte, og at det skjer uten utilbørlig fortrengsel eller ulempe for andre. På telttur kan man ikke overnatte mer enn 2 døgn uten tillatelse fra grunneier eller bruker, med mindre en befinner seg 150 meter fra bebyggelse. 

I dag er det i all hovedsak kommunene som forvalter allemannsretten etter friluftsloven. Det være regulering og sperring av ferdsel, gi løyve eller kreve avgift, fjerne og stanse ulovlige konstruksjoner i utmark og sette inn tilltak. I dag utfordres allemannsretten av utbygging, privatisering og ulovlige stengsler.



Innmark vs utmark
Allemannsretten er imidlertid ikke ubegrenset, og gjelder i de fleste tilfeller ikke i innmark. Det er ikke alltid enkelt å vite hvor man kan ferdes og ikke når man er ute på tur. Hvor går grensen mellom innmark og utmark, og når kan grunneier forby ferdsel over egen eiendom?

Innmark gjelder dyrket mark, kulturbeite, gårdsplass, hustomt og tilsvarende samt områder som benyttes til en spesiell virksomhet som ikke overensstemmer med allmenn bruk, for eksempel et drikkevann. Innmark gjelder også den private sonen rundt hus og hager, men ikke hele tomten.

Utmark defineres ofte som alt som ikke er innmark. Utmark er det meste av skog, strand, fjell, eng, myr, vann og andre typer landskap som vi har i dette landet, som ikke overlapper med innmark.

Man kan derimot ferdes i innmark under den forutsetning at man bruker stier og veier, og holder god avstand til hus og hager. Man har ferdselsrett på private veier, men ikke om de beveger seg inn i den private sonen rundt hus og hager eller man forårsaker “utilbørlig fortrengsel eller ulempe for eier eller bruker”. Akkurat hvor den private sonen starter vil variere.

Grunneiers rett
Et av kravene til allemannsretten er at man ferdes “hensynsfullt og med tilbørlig varsomhet”. Om man ikke tar hensyn til beitedyr, natur, dyr, andre turgåere og grunneier, har altså grunneieren rett til å bortvise fra sin grunn. Allmennheten har lov til å plukke blomster og bær, men det må skje hensynsfullt. For eksempel kan man ikke hugge ned friske trær uten grunneiers samtykke.