Beiterett- og beitebruksspørsmål

En beiterett er den rettighet man råder over for å kunne slippe dyr på beite. En beiterett kan man ha på privat grunn, enten egen mark eller andres, eller på offentlig grunn, hvilket vil si i bygdeallmenninger eller i statsallmenninger.

Beiterett i utmark kan ha forskjellige rettslige grunnlag. Man kan inneha en beiterett fordi man eier grunnen selv, noe som vil si at retten er en funksjon av grunneierretten, eller man kan ha en beiterett på annen manns eiendom. Den vil da bestå i en begrenset rett (servitutt) over annen manns grunn. Beitebruker kan eie beiterett på annen manns grunn enten alene eller sammen med grunneier eller flere andre beiterettshavere.

På annen manns grunn kan man ha beiterett på grunnlag av avtaler, hevd, sedvane eller alders tids bruk. Alle forhold som er knyttet til hevd av eiendom er regulert i hevdslova. I lovens § 7 finnes bestemmelser om brukshevd, og vanligvis gjelder reglene om eiendomshevd i §§ 2-6 tilsvarende. Man kan også ha beiterett i en bygdeallmenning eller i en statsallmenning. I allmenninger følger beiteretten jordbrukseiendommene og forholdene er regulert i bygdeallmenningsloven kap. 6  eller fjellova kap. 9.

Utmarksressurser spilte en stor rolle for livberging og bosetting i gammel tid. Dette kommer frem av diplomer, skinnbrev, rettsprotokoller og andre gamle skriftlige kilder. I utmarksområder kunne folk finne det de trengte til redskap, husbygging og vedlikehold. Jakt, fiske og beiterett er noen av de eldste bruksretter som er knyttet til utnytting av norsk utmark.
 
I Norge startet man med husdyrhold for ca 6.000 år siden, det vil si i overgangen til yngre steinalder. I vikingtiden og i middelalderen var det ekspansjonstid for jordbruket, med nyrydding og utstrakt beitebruk. I 1349 e.Kr brøt Svartedauden ut, og det ble nedgangstid. På midten av det 19. århundre var utnyttingen av utmarka på sitt høyeste. Det dyrkbare arealet i Norge strakk ikke til, noe som gjorde det nødvendig å ta i bruk beitegress i utmark for å sikre næringsgrunnlaget. Etter hvert utviklet det seg et omfattende husdyrhold med slått og beite, basert på utnytting av utmarka. Rundt 90.000 setre var i drift i denne perioden og store mengder fôr ble samlet gjennom utmarksslått, rising, lauving og annet.
 
Dette førte etter hvert til en utforming av lover der målet var å regulere og sikre utnyttingen av utmarksressursene. Blant annet inneholder landskapslovene og Gulatingsloven som ble skrevet på 1000-tallet, og Magnus Lagabøtes Landslov fra 1274, en del lover som berørte dette emneområdet. Flere rettsprinsipper nedfelt i disse lovene var retningsgivende i flere århundre fremover, helt til de ble avløst i 1604 av Kristian den 4`s norske lov. I 1687 kom Kristian den 5`s norske lov, der vi også finner mange bestemmelser relatert til rettigheter i utmark. For mer utfyllende informasjon om rettigheter i utmark i historisk perspektiv; se for eksempel, ”Rettigheter i utmarka - i historisk perspektiv" av Cæcilie Stang  
 
I dag har vi som kjent et omfattende lov- og regelverk som også regulerer bruk av utmarksressursene. Ved behov blir nødvendige justeringer gjennomført. Lov og rett i utmark skapes ikke bare gjennom formell lovgivning i form av nedtegnede regler og forskrifter vedtatt i Stortinget. I utmarka kan selve bruksmønsteret, det vil si den faktiske utnyttingen av ressurser som skog, beite, vilt og fiske, i seg selv skape en bruksrett. Bruksrett kan være den viktigste rettskilden for å fastslå rettighetene til den enkelte gårdbruker i utmarka.

Er det tvil om hjemmel for beiterett i det hele tatt foreligger, hører dette til under domstolen. Spørsmål blir ofte gjenstand for en omfattende bevisførselsprosess.
 
Rettsgrunnlag for beiterett på annen manns grunn kan være:
Avtaler
Hevd
Alders tids bruk
Lokale sedvaner

Dessuten kan man ha beiterett på offentlig grunn:
Bygdeallmenninger
Statsallmenninger

1) Avtaler: Det kan inngås avtale om beiterettigheter på fast eiendom. Avtale om beite kan være skriftlig eller muntlig. Begge er i prinsippet like bindende. Det vanligste er at grunneier, eventuelt mot vederlag, gir andre rett til å beite på sin eiendom. En stilltiende avtale kan også inngås, men da må begge parter gjensidig akseptere at beiting skal foregå. Et typisk tilfelle kan være når flere grunneiere på forskjellige landbrukseiendommer i et utmarksområde gjensidig aksepterer at utmarksområdet skal kunne brukes som fellesbeiteområde - uavhengig av eiendomsgrenser.

2) Hevd: Beitebrukeren som har hatt dyr til beiting i området må ha gjort dette i aktsom god tro, hvilket vil si at man har trodd at man har rett til dette, samt gjort sitt for å skaffe seg den nødvendige kunnskap om rettsgrunnlaget. Hevdstiden er 20 år dersom beitebruken har vist seg gjennom en fast anordning, for eksempel gjerde, innsamlingskve eller lignende. Ettersom beitebruken normalt ikke kommer til uttrykk gjennom faste innretninger er hevdstidens lengde vanligvis 50 år. Les mer her

3) Alders tids bruk: Dersom den alminnelige hevdstiden ikke er oppfylt, kan beiterett likevel erverves ved bruk gjennom lang tid. Det eksisterer ikke samme krav til synliggjøring av beitebruken, men det setter strengere krav til lengden av utøvelse og at bruken har foregått i aktsom god tro. Tidslengden på alders tids bruk varierer fra 50 til 100 år. Regelen for alders tids bruk hadde større betydning før vi i 1966 fikk hevdslova. Les mer her

4) Lokal sedvane: Rettspraksis stiller strenge krav for å kunne godkjenne lokale sedvaner. Det stilles krav til at bruken har vært oppfattet som rettsutøvelse på begge sider, og ikke bare er tålt bruk. Dannes en relativt fast praksis i et område som stemmer med det som anses rimelig og fornuftig, taler dette for at det foreligger en sedvane. En trenger i dette tilfellet ikke selv å ha utøvd retten, men det må ha vært den allmenne rettsoppfatning i området. Les mer her

5) Allmenningsrett: Både i statsallmenninger, i bygdeallmenninger og i privatallmenninger (som i dag finnes få steder) har gårder som er bruksberettiget til allmenningen rett til å beite med så store buskaper som kan vinterføs på eiendommen. Der allmenninger hører til et bygdelag med allmenningsrett, er det ingen betingelse at vedkommende gård har deltatt i bruken av allmenningen fra gammel tid. Forholdet er derimot at allmenningsretten følger av lovgivningen som tilgodeser alle eiendommer innenfor aktuelle bygdelag.
 

Seterbruk var på topp på 1800-tallet, i forbindelse med at befolkningsveksten tiltok. Hvert bruk hadde vanligvis flere støler som ble benyttet gjennom sommer og høst.

En seterrett er en rett man kan ha til å setre i et område. Dersom man er allmenningsberettiget kan man på anvist sted få lov til å oppføre en seter dersom det er nødvendig for driften. Dette følger av fjellova § 18 og bygdeallmenningsloven § 6-4. Ligger en seter ubrukt i 20 år, faller seterretten bort (fjellova kap. 10 og bygdeallmenningsloven § 6-7).
 
Høyesterett tok opp forholdet mellom seterrett, allmenningsrett og beiterett i en dom fra 1989. (Rt. 1989 s. 107). Denne er nærmere omtalt i en artikkel fra advokatfirmaet Hjort (s. 5), og kan leses her.

Begrepet ”streifbeiterett” ble lansert i 1975 med et forsøk på revisjon av gjerde- og beitelovgivningen (NOU-1980-49). Utvalget foreslo at det i beiteloven skulle inntas bestemmelser om streifbeiting som en rett. Grunnlaget for dette var at beitedyr i store deler av landet ble sendt på beite der de gikk på selvstyre hele beitesesongen. Utvalget mente at det derfor har utviklet seg et sedvanerettslig grunnlag for en slik streifbeiting. Utredningen førte ikke til lovgivningstiltak.
 
Uttrykket streifbeiting blir vanligvis brukt om beiting på tvers av eiendomsgrenser. Meningen med streifbeiteretten var at den skulle være et unntak fra vokteplikten. Beitedyrene skulle slippes i egen utmark eller der det var beiterett. Dyrene skulle derfra fritt kunne vandre over på naboers eiendom uten at dyreeier ble betalingspliktig. Eieren av beitedyrene hadde ikke plikt til å hente dyrene tilbake. Grunneier kan fritt begrense streifbeite ved gjerdehold, eller ved å ta i bruk eiendommen til andre formål.
 
Streifbeiterett er påberopt av partene i en rekke rettssaker. Selv om flere avsagte dommer har tatt opp streifbeiting, er dette begrepet langt fra klarlagt. Dette fremstår som hovedgrunnen til at Høyesterett foreløpig har avvist å statuere noen rett på grunnlag av begrepet. Imidlertid har Høyesterett i Feiring-saken fra Eidsvoll kommune satt opp noen kriterier for streifbeiterett (Rt-1990-1113):

• Dyreeier skal ikke betale for det gresset som høstes i naboens utmark ved streifbeite.
• Grunneier kan selv begrense beitingen ved gjerdehold. Grunneier kan også ta i bruk eiendommen til andre formål selv om dette hindrer beiting. Den som har streifbeite kan ikke kreve erstatning for tapet av en streifbeiterett.
• Streifbeiting fritar for vokteplikten.
• Dyrene må slippes i et område der dyreeieren har beiterett.
• Streifbeiting er en rett som ikke kan utnyttes systematisk.

En beiterett er en rettighet man har til å la beitedyrene gå på beite. Dette er en rettighet som grunneier ikke kan hindre ved inngjerding, eller ved at området tas i bruk til nytt formål som vesentlig vil hindre beiting. Streifbeiting vil si når dyrene vandrer fra området der de har beiterett over til naboens eiendom. Denne type beiting har blitt akseptert som tålt bruk, men det er ikke noen rettighet man har i området. Grunneier kan hindre beiting ved for eksempel å sette opp et gjerde.

I rettspraksisen som omhandler beiterett og streifbeiterett er ofte påstanden fra motparten at beiting kun har blitt akseptert som ”tålt bruk” i området. Med dette menes at beiting eller streifbeiting har vært akseptert av godvilje. Det vil si at brukeren ikke har ervervet seg en rettighet, og at den som har vist velvilje kan sette en stopper for den tålte bruken av området når han selv måtte ønske.

Det finnes ingen form for systematisk registrering av beiterettigheter. Tradisjonelle utmarksservitutter, deriblant beiterettigheter, er kun i beskjeden grad tinglyst. Hvis beiteretten er tinglyst, vil opplysninger fremgå av grunnboka. Informasjonen vil da eksistere lett tilgjengelig.
 
Servitutter burde vært systematisk registrert i matrikkelen, som er et offentlig register over grunneiendommer. Her kan man fremskaffe opplysninger om en gårds navn, nummer, klasse, eierforhold, bygsel, brukere og landskyld. En fullstendig og enkel synliggjøring ville krevd en anmerkning på grunnboksbladet til eiendommen. Dette ville gjort det lettere for de som ønsker tilgang til opplysninger om det eksisterer utmarksservitutter i området, slik som næringsutviklere og forvaltningen.
 
Hvis man ikke finner spesifikk informasjon om beiterett i matrikkelen, kan man skaffe til veie opplysninger ved å lete i gamle arkiver. For å analysere gammelt arkivmateriale er det viktig med en helhetlig tolkning. Arkivmaterialet bør ikke ses isolert, men derimot i en sammenheng med de generelle historiske kunnskaper om beitebruk og eldre lovgivning. Dette for å få et helhetlig og riktig bilde av kilden. Man kan blant annet finne opplysninger om beiterett i gamle skjøter, utskiftingsforretninger og skylddelinger. Noen steder er beiteretten fastslått ved avgjørelser fra en domstol.
 

Beiteretten hviler på eiendommen som heftelse. Den som ønsker å ta i bruk en slik eiendom til formål utenfor landbruksdriften, vil normalt være interessert i å avvikle denne rettigheten. Da kreves hjemmel. Avskipning av en beiterett kan skje etter servituttlova § 7, jordskifteloven § 36, ekspropriasjonserstatningslova § 2, fjellova § 12 og bygdeallmenningsloven §§ 1-2.

Etter servituttlova § 7 er kravet at retten klart må være til skade (eksempelvis ved bruk i forbindelse med utbygging av hyttefelt). Avløsningen av beiteretten må være svært betydningsfull for den ene parten. Beiteberettigede vil i en slik situasjon ha krav på kompensasjon hvis beiteretten skal avvikles. Loven bestemmer at vederlaget kan bestå av jord, rettigheter eller penger.
 
Avløsning etter jordskifteloven § 36: Avgjørelsen vil være hva jordskifteretten anser for å være en hensiktsmessig bruksordning innenfor skiftefeltet. Også i disse situasjonene vil den som taper sin rett ha krav på jord, rettigheter eller penger. Regelverket rundt dette er komplisert, og det vises derfor til Austenås og Øvstedals kommentarutgave til jordskifteloven.
 
Ekspropriasjon kan skje etter ekspropriasjonserstatningslova § 2. Dette innebærer at grunn eller rettigheter tvangsavstås mot at det betales vederlag til den berettigede.
 
Hvis beiteretten befinner seg i en allmenning, gjelder allmenningsrettslige regler. Fjellova § 12 sier at statsallmenningen kan benyttes til ubyggingsformål ved utleie av areal når det ikke medfører vesentlig skade for noen som har bruksrett. Bygdeallmenningsloven §§ 1-2 inneholder regler om bortbygsling av hyttetomter. Bygdeallmenningsloven §§ 3-4 fastslår at et siktemål skal være å beholde allmenningen som en felles ressurs.
 
For den beiteberettigede er rettssikkerheten bedre ivaretatt etter servitutt- og jordskifteloven enn i ekspropriasjonssaker. I servituttlova hører hele avgjørelsen inn under de ordinære domstolene, mens avgjørelser etter jordskifteloven hører inn under jordskifteretten. I ekspropriasjonssaker treffes selve vedtaket administrativt, mens domstolen kun utmåler erstatning.

En grunneier eller utbygger kan være bedre tjent med at beitebruken reguleres fremfor å kreve beiteretten avløst. Hjemmel for å få beiteretten regulert, finner vi i servituttlova §§ 2, 5 og 6, jordskifteloven § 2, fjellova § 16, bygdeallmenningsloven § 6-3.
 
Servituttlova § 2 sier at det skal legges vekt på ”tid og tilhøve”, hvilket  innebærer at rådighet ikke er endelig fastsatt. Dette vil si at grunneier, på grunnlag av samfunnsutviklingen, i visse tilfeller kan forandre en bruksrett som man tidligere var forpliktet til å tåle.
 
Etter servituttlova §§ 5 og 6 kan bruken i enkelte tilfeller kreves endret. Paragraf 5 åpner for at bruken kan kreves flyttet til andre områder. Ingen av partene må være imot flytting. Grunneier må dekke omkostningene som beiterettshaveren eventuelt vil bli påført.
 
Servituttlova § 6 gir grunnlag for litt større endringer. I dette tilfellet spiller det ingen rolle om den nye ordningen ikke blir like god som den gamle; et eksempel kan være ved flytting av samlekve. Det stilles krav om at fordelen for grunneier må være langt større enn tapet for beitebruker, samtidig som det også må ytes vederlag til beitebruker for tapet.
 
En annen måte å regulere beiterett på, er å innhente en bruksordning etter jordskifteloven § 2. Forutsetningen for å fremme en bruksordning er at nytten blir større enn omkostningen og ulempen bruksordningen vil innebære for hver enkelt eiendom.
 
Hvis man ønsker å regulere en beiterett i en allmenning er det allmenningsrettslige regler som gjelder. Fjellova § 16 gir fjellstyret anledning til å fastsette regler om ordning av beitebruk innenfor statsallmenninger; eksempelvis om inndeling av allmenningsbeiter i beitefelt, fastsettelse av beitetider, begrensninger av beitedyr. Bygdeallmenningsloven § 6-3 angir eksakte regler om ordningen av beitebruk som fastsetter bruksregler for den enkelte allmenning. Loven inneholder ingen regler om erstatning til de bruksberettigede dersom bortbygsling finner sted. En slik ordning er imidlertid naturlig, på grunnlag av at bygslingsavgiften tilfaller allmenningskassen og dermed indirekte de bruksberettigede.

Det finnes ingen direkte plikter i et område der man har en beiterett. Hvis man benytter beiteretten må man selvfølgelig følge lover og forskrifter som gjelder for beitebruk. Den mest sentrale loven er beitelova. Muligens har beitelaget egne vedtekter for beitebruk, og det kan også foreligge en bruksordning for et område. Fjellstyret og allmenningsstyret setter også rammene for beitebruk i allmenningene.

Hovedprinsippet er at en beiterett ikke kan kjøpes eller selges, da en beiterett er å regne som en integrert del av en eiendom. Å skille ut en beiterett blir i prinsippet det samme som en deling av eiendommen. Normalt vil servitutter i utmarka ligge til landbrukseiendommer. En eventuell fraskilling vil berøres av samme paragraf som angir delingsforbud for disse eiendommene. Dette er beskrevet nærmere i jordlova § 12. Unntak finnes, for eksempel hvis beiteretten ikke lenger er bundet til eiendommen gjennom næringsdrift eller på annen måte, kan den selges etter servituttlova § 9. Eieren av eiendommen som beiteretten er heftet til har forkjøpsrett.

Beiteretten kan leies ut. Det er ikke lov å leie ut beiteretten for en periode på mer enn 10 år. Se jordlova § 12 for mer informasjon. Samme begrensning finnes for jakt og fangst (viltloven § 28). Disse rettighetene kan ikke skilles fra eiendommen mer enn 10 år. Har man en beiterett i en bygdeallmenning er det allmenningsstyret som bestemmer om beiteretten skal kunne leies ut (bygdeallmenningsloven § 6-2). I statsallmenninger er det fjellstyret som bestemmer om det skal leies bort beiteareal etter fjellova § 15.

Man mister ikke bruksretten selv om man ikke benytter seg av den. Dette vil si at dersom bruksretten ikke benyttes for en lengre tidsperiode, går den ikke tapt, noe som kan belyses gjennom rettspraksis. I en dom fra 1938 var det en seter som aldri var blitt brukt, men likevel hadde seterrett etter 150 år (Rt. 1938 s. 790). Spørsmålet om en ved opphør av beiting kan risikere å miste beiteretten er også nærmere omtalt i artikkelen "Sentrale beiterettslige spørsmål" (kap. VII – Bortfall av beiterett).

Vokteplikt innebærer at eiere av husdyr plikter å sørge for at dyrene ikke trenger inn på steder hvor dyrene ikke har rett til å være. Vokteplikten er beskrevet i § 6 i beitelova. 

Plikten gjelder også den som fører tilsyn med dyrene. Brudd på vokteplikten kan føre til at skaden som dyrene har gjort på eiendom eller avling må erstattes. Det kan straffes med bøter dersom eieren/innehaveren med vilje, eller med uaktsomhet, selv har vært årsak til at dyrene har kommet inn på et område hvor de ikke har lov til å oppholde seg. Eier eller innehaver av husdyr er pålagt et strengt ansvar etter beitelova.

Hvis utenforstående forårsaker at dyr havner utenfor sitt beiteområde, er de erstatningspliktige for de skader som dyrene gjør. Typiske eksempler på dette er fotturister som ikke lukker grinden etter seg, eller ved uvettig atferd jager dyrene gjennom et gjerde.

Ansvaret for beitedyr etter beitelova er begrenset til skade som har sammenheng med beiting på fremmed eiendom. Hvis husdyr gjør skade på bil ved sammenstøt på offentlig vei, er dyreeier ikke erstatningspliktig. Erstatningsansvaret faller også bort dersom skadelidende for eksempel ikke opprettholdt sin gjerdeplikt, og derigjennom ikke gjorde noe for å forhindre skaden.

Den som har fått fremmede dyr på sin grunn i strid med vokteplikten, kan ta dyret i forvaring (beitelova § 8). Dyrene må få forsvarlig stell, og kan holdes tilbake til den ansvarlige har betalt erstatning for skade på avling og eiendom, samt sikkerhet for de utgifter som innsettingen har medført. Når dyret er tatt i forvaring, skal eieren/innehaveren varsles så raskt som mulig, senest innen tre dager. I motsatt fall skal politiet varsles. Dersom innehaver ikke finnes eller erstatning ikke betales, kan dyret etter nærmere vilkår kreves tvangssolgt gjennom namsmyndighetene.

Man har lov til å ha det antall beitedyr i beiteområdet som man selv kan vinterfø på egen gård. Ut fra § 15 i fjellova skal minst 50 % av fôret være selvprodusert. Dette er det generelle prinsippet som går igjen i lovverk og rettspraksis. Hvis beitekvaliteten i området er god, og det er inngått avtaler med de øvrige beiterettshaverne, er det ingen ting i veien for at flere beitedyr slippes i området.

Det finnes mange forskjellige definisjoner på overbeiting. En av definisjonene sier ”når beiteplanter ikke klarer å opprettholde seg selv over tid på grunn av for mye beiting eller relaterte prosesser”. Professor Atle Mysterud ved Universitetet i Oslo graderer overbeite i tre typer i artikkelen ”Overbeite: prinsipper og definisjoner", 2005:

Type A: Irreversible effekter. Vegetasjonsdekket vil her ikke bli reetablert.
Type B: Reversible, langvarige effekter. Spørsmålet er hvor lang tid det tar å reetablere det opprinnelige beitegrunnlaget. Hvis effekten skal være langvarig, vil det ta mer enn ti år å reetablere vegetasjonen.
Type C: Reversibel, kortvarige effekter.  

Forskningsrapporten "Økologiske effekter av sauebeiting i høyfjellet. Korttidseffekter", som omhandler dette temaet,  kan lastes ned her.

De fleste knytter overbeiting til selve beitegrunnlaget, hvilket vil si at overbeiting er beiting som over tid fører til at utbredelsen av beiteplanter reduseres. Hvor mange beitedyr en kan ha på et areal er vanskelig å tallfeste, fordi det vil avhenge av beitekvalitet, vegetasjonstype osv. Hvert enkelt areal må dermed vurderes individuelt.

Norsk institutt for skog og landskap utfører beitevurderinger der man kan få anbefalinger om hvor mange dyr man kan ha i et beiteområde. I en amerikansk undersøkelse fastslo man at et beitetrykk var lavt når ca. 32 % av de viktigste beiteplantene ble utnyttet. Et moderat beitetrykk ble satt til 43 %, mens et høyt beitetrykk var ca. 57 % av utnyttelsen av beiteplantene.

Hvis området er overbeitet, og dyrene ikke finner nok mat vil det ikke være forsvarlig å ha dyrene på beite. Det er dyrevelferdsloven som regulerer dyrevelferd. I forkrift om velferd for småfe står det at dyretallet skal tilpasses beitegrunnlaget i § 18.

Ifølge regelverket har beitedyr rett til å gå i utmarka der det foreligger en beiterett inntil frost inntrer. Dette følger forskrift om velferd for småfe, § 27.  Dersom man er tilsluttet et beitelag, har de ofte egne regler for når dyrene skal sankes. I allmenninger fastsetter den enkelte allmenning sine egne bruksregler. Reglene kan blant annet si noe om beitetider. Det er ofte anbefalt at dyrene skal være sanket før jakta begynner.