Begrepet ”streifbeiterett” ble lansert i 1975 med et forsøk på revisjon av gjerde- og beitelovgivningen (NOU-1980-49). Utvalget foreslo at det i beiteloven skulle inntas bestemmelser om streifbeiting som en rett. Grunnlaget for dette var at beitedyr i store deler av landet ble sendt på beite der de gikk på selvstyre hele beitesesongen. Utvalget mente at det derfor har utviklet seg et sedvanerettslig grunnlag for en slik streifbeiting. Utredningen førte ikke til lovgivningstiltak.
 
Uttrykket streifbeiting blir vanligvis brukt om beiting på tvers av eiendomsgrenser. Meningen med streifbeiteretten var at den skulle være et unntak fra vokteplikten. Beitedyrene skulle slippes i egen utmark eller der det var beiterett. Dyrene skulle derfra fritt kunne vandre over på naboers eiendom uten at dyreeier ble betalingspliktig. Eieren av beitedyrene hadde ikke plikt til å hente dyrene tilbake. Grunneier kan fritt begrense streifbeite ved gjerdehold, eller ved å ta i bruk eiendommen til andre formål.
 
Streifbeiterett er påberopt av partene i en rekke rettssaker. Selv om flere avsagte dommer har tatt opp streifbeiting, er dette begrepet langt fra klarlagt. Dette fremstår som hovedgrunnen til at Høyesterett foreløpig har avvist å statuere noen rett på grunnlag av begrepet. Imidlertid har Høyesterett i Feiring-saken fra Eidsvoll kommune satt opp noen kriterier for streifbeiterett (Rt-1990-1113):

  • Dyreeier skal ikke betale for det gresset som høstes i naboens utmark ved streifbeite.
  • Grunneier kan selv begrense beitingen ved gjerdehold. Grunneier kan også ta i bruk eiendommen til andre formål selv om dette hindrer beiting. Den som har streifbeite kan ikke kreve erstatning for tapet av en streifbeiterett.
  • Streifbeiting fritar for vokteplikten.
  • Dyrene må slippes i et område der dyreeieren har beiterett.
  • Streifbeiting er en rett som ikke kan utnyttes systematisk.