De mest sentrale lovene som regulerer beitedyr på utmarksbeite, er beiteloven og gjerdeloven. Andre lovverk er imidlertid relevante fordi de regulerer arealbruk, rettigheter og andre utmarksaktiviteter. I tillegg til lovverket er det utarbeidet mange forskrifter til disse lovene som gjør rede for ulike rettigheter og plikter i utmark. Både de som har dyr på beite og de som ferdes der det går beitedyr, bør kjenne til hvilke lover og regler som gjelder rundt beiting. Flere av lovene som regulerer beitebruk gir kommunestyret mulighet til å vedta særlige regler (vedtekter) for sin kommune. Kommunen kan ha egne vedtekter for blant annet beitetid, båndtvang og forbud mot enkelte gjerdetyper. Reglene som gjelder kan derfor være ulike fra kommune til kommune.

Hva er utmark? Etter friluftsloven § 1 er utmark alt som ikke er innmark, hvilket vil si at alt udyrket og ikke bebygd areal, iflg. paragrafen i friluftsloven, dermed er å regne som utmark. Det er jakt, fiske, beite og turisme som utgjør hovedelementene i utmarksnæringen i dag. Hvordan man velger å utnytte arealer har stor økonomisk og miljømessig betydning.

Samlet landareal i Norge er ca. 324 000 km² (Kartverket). Av dette er ca. 1,6 % (5 297 km², (SSB)) av arealet bebygd,  ca. 3,4 % (10 970 km², (SSB)) av arealet brukes til jordbruksformål, 75 0000 km² (Skog og landskap) er dekket av produktiv skog (2012). Etter friluftsloven er ca. 97 % av landarealet utmark, der blant annet 72 % er definert til snaumark, myr, uproduktiv skog, vann og breer (skog og landskap). Eierforhold er viktig for hvem rettsregler retter seg mot. I Norge er 56 % av arealet i privat eie, Staten eier 39 %, mens resten eies av Opplysningsvesenets Fond og kommunene (2006).


Sist oppdatert: 07.12.12