Ei seter/støl er et beiteområde i utmark med hus for folk og buskap som bare brukes i beiteperioden. Tradisjonelt har det vært flere typer setre; heimseter, mellomseter eller fjellseter/fjernsetre eller langstøl. I Norge heter det både seter og støl og betyr det samme i dag. For tusen år siden var det ikke slik. Seter kommer fra norrønt setr som betyr sete, bosted eller tilholdssted. Støl går tilbake til gammelnorsk stǫðull, en plass der buskapen ble samlet og melket. Disse benevnelsene kan kobles til fullseterbruket og melkeseterbruket etter Lars Reintons benevnelser i bøkene "Sæterbruket i Noreg". Fullseterbruk innebar at folket bodde på setra hele sommeren og foredlet all melk der, og ikke reiste hjem før om høsten. Melkeseterbruk var det når det ble melket på setra, men melka ble fraktet hjem for videre behandling. På mange setre ble det også slått til vinterföring. Noen drev med vintersetring, for å utnytte grôvfôret maksimalt. 

Setrene deles gjerne i nye kategorier i dag:
Produksjonsseter: Hele eller deler av buskapen (dyreflokken) flyttes til setra, der hovedformålet er melkeproduksjon. Melka hentes med tankbil og transporteres til nærmeste meieri.
Foredlingsseter: Melka videreforedles på setra til ulike produkter som f.eks. smør eller ost.
Besøksseter: Har ofte bare noen få dyr som produserer melk og videreforedler all melka selv. Seterproduktene tilbys besøkende gjennom servering og salg.
Museumsseter: Slike setre ivaretar kulturarven gjennom byggeskikk, kulturformidling og seterprodukter. Mange viser hvordan arbeidsoppgavene på setra ble gjort i gamle dager.

Seterlandskapet
Seterlandskapet er en del av økosystemet og er skapt ved møysommelig bruk over generasjoner, fra noen hundre år til over 1000 års historie. Setelandskap er en av de mange kulturlandskap, hvor samspillet mellom natur og mennesker former omgivelsene. Beitende husdyr og mennesker som rydder skog har gitt et åpent seterlandskap dominert av gras og urter. Over tid har arter tilpasset seg det lysåpne landskapet, og tilpasset livssyklusen i samspill med hverandre. Arter har tilpasset seg for sin overlevelse, som at noen arter blomstrer tidlig, andre seint, noen smaker vondt eller stikker, andre er giftige eller gir ubehag, og noen overlever husdyras tarmsystem. Oppover i næringskjeden er det insekter, smågnagere og fugler, som er avhengig av artsmangfoldet i beitelandskapets for næringstilgang. 

Lære mer om seterdrift? Sjekk ut Norsk Seterkultur sine nettsider her og gjerne titt på videoen under om norske og svenske setre/støler/fäboder.