Gjerderett og gjerdeplikt er temaer som vekker debatt. Hvorfor har jeg gjerdeplikt når jeg har sluttet med husdyr? Hvorfor kan jeg ikke sette opp gjerde rundt hytta mi? Hvorfor må jeg dekke halvparten av gjerdekostnadene når kornåkeren grenser til utmark? Det er ikke til å unngå at det fra tid til annen oppstår diskusjon om hvor gjerdet burde gå og om eventuell gjerdeplikt.

Gjerding har lang tradisjon, noe som har satt sitt preg på lovgivningen. Helt siden ”Håvamål” har det eksistert bestemmelser om gjerdehold. Disse ble ført videre, utvidet og noe omarbeidet i Magnus Lagabøtes landslov (1274). Så kom Kristian 4. norske lov (1687). Videre fulgte Gulatingloven som innleder sitt gjerdekapittel med at gjerder følger grensene til naboens eiendom.

I den eldre lovgivningen frem til 1860, var det overordnede prinsippet at jordeieren selv skulle verne eiendommen sin mot annen manns husdyr, selv om han kunne kreve medvirkning fra naboen. Jordfredningsloven av 1860 sier at enhver eier av bufe ”skal vokte det så det ikke kommer utettlig inn på annen manns eiendom”. Gjør feet skade på annens eiendom, er den som eier dyra erstatningspliktig. Det ble samtidig innført prinsipp om at det kan kreves at naboen skal betale halvparten av gjerdekostnadene. Gjerdelova av 1860 ble avløst omtrent hundre år senere, da grannegjerdelova av 5. mai 1961 ble vedtatt.

Gjerdelovbestemmelsene må brukes med skjønn, både når det dreier seg om hvordan gjerdet skal settes opp og når det kommer til fordeling av kostnader. Rettstvister viser at det ofte hersker tvil blant jurister når gjerdeplikt skal avgjøres. Dommere har ulik mening, og domsavsigelser i lavere rett omgjøres i høyere. En kompliserende faktor er gjerne rettsoppfatningen i bygdene.