Gjeterhunden ble avlet frem i grensetraktene mellom Skottland og England. Først etter 1900 ble navnet border collie brukt. Før dette ble den antagelig kalt “working collie dog” eller lignende.

Det første offisielle NM i bruk av gjeterhund ble arrangert i Verdal i Nord-Trøndelag i 1978. De første åra ble arrangementet holdt bare annet hvert år, men fra 1984 har NM i bruk av gjeterhund blitt en årlig festforestilling for gjeterhundfolket.

Gjeterhundens historie i Norge kan deles inn i to tidsperioder; før og etter første halvdel av 1950-årene. Det er bare i denne siste tidsperioden det har vært jobbet bevisst og profesjonelt for å få utviklet og satt standarder for gode gjeterhunder i Norge.

Før 1959 var det buhunden eller ulike krysninger med den som rådde grunnen. I 1926 ga landbruksdirekrøren statskonsulent Jon Sæland rett til å la buhunden møte til bedømming på statens små fesjå rundt om i landet, og det ble laget en ættebok for buhunden.

I forordet til første utgaven av "Ættebok for Norsk buhund" (1926) skrev statskonsulent Sæland blant annet at den norske buhunden i lange tider hadde vært dårlig passet på og at den nå var i ferd med å bli borte eller blandet opp med innførte, fremmede hunder av mange slag. "Buhunden held beint fram på å koma burt", skrev Sæland.

Men 20 år senere skrev Sæland i en ny utgave av ætteboka: Nå (i1946) er buhunden kjent over hele landet og er blitt så tallrik at den trolig er blitt den største hunderasen i Norge. "Han har fari som eld i turt gras yver landet", skrev Sæland. Etter at Norsk sau- og geitalslag ble startet i 1947, tok det ikke mange årene før det vokste fram en interesse for å fremme bruk av gjeterhund. Impulser til dette arbeidet kom blant annet fra utlandet. I 1950 ble Andres Krogedal fra Rogaland sendt på en seks måneders tur til Skottland for å studere sauegjeting. Han likte seg så godt der borte at han ikke kom tilbake før to år senere. Da han kom tilbake hadde han med sen en gjeterhund som var en krysning mellom border collie og bearded collie. Gjeterhunder av denne typen var ikke uvanlige i Skottland på denne tida.

Et gjennombrudd var det i 1954 da gjeterhundføreren Märta Andersson ble hentet fra Sverige for å holde gjeterhundoppvisning under Landbruksparaden i Oslo. Märta Andersson med sin border collie «Bunny» ble lagt merke til. Hovedstadsavisene ga både henne og hunden hennes rosende omtale.

Noe som fikk mye å si for gjeterhundens utvikling i Norge var hennes møte med en ung mann fra Valdres, Ola Ødegård, som da var sauegjeter i Oslo kommune. Ola Ødegård ble raskt knyttet Norsk sau- og geitalslag. Han ble etter hvert sendt rundt omkring i landet for å holde demonstrasjoner, og han tok også initiativ til å skaffe seg gode gjeterhunder. I 1955 fikk han sin første border collie fra Sverige, og året etter kom en til. Før dette var det trolig bare et par border collie-hunder i landet.

Etter som tida gikk, ble det mer orden på arbeidet med gjeterhund. Alt i 1955 utarbeidet generalsekretær F-Loyt Johnsen regler for gjeterhundprøver, og i 1957 ble den første gjeterhundprøven holdt på Ekeberg i samarbeid med Norsk Collie Klubb. Der møtte det tre hunder, to av dem tilhørte Ola Ødegård. En av hundene var tispa Kerry, den første border collie Ødegård fikk fra Sverige. Den fikk 79 poeng. Den andre, colliertispa Rita fikk 93 poeng av 100 oppnåelige.

Det første ordentlige gjeterhundkurset som Ødegård holdt, var i Fyresdal våren 1963. Om høsten gikk kursdeltagerne opp til gjeterhundprøve. Senere gikk det slag i slag med både kurs og prøver.

Fram til 1975 var Ola Ødegård nesten alene om å reise rundt som instruktør og gjeterhunddommer for Norsk sau- og geitalslag. Dette året ble det laget et program for opplæring av instruktører i bruk av gjeterhund. I tida fra 1975 til 1985 har 89 personer fått slik opplæring i Norsk sau- og geitalslags regi. Deretter har interessen for gjeterhunder vært økende.

Det kan være liten tvil om at det er Ola Ødegård som har vært den største drivkraften bak det arbeidet Norsk sau- og geitalslag har gjort for gjeterhunder. Glemmes skal heller ikke Andres Krogedal, som sammen med Ola Ødegård er pionerne i gjeterhund-arbeidet i Norge.

Rundt om i verden er det flere hunderaser som blir brukt som gjeterhunder, og enda flere raser har vært innom dette arbeidet men er ikke lenger brukt til dette. Det er særlig to hunderaser som egner seg godt som gjeterhunder. Border collie og australsk kelpie. Det som spesielt kjennetegner disse to hunderasene er deres evne til å ringe inn og samle de dyrene de er satt til å arbeide med. Denne egenskapen finnes naturligvis i varierende grad innen de forskjellige individene i rasene, mange nybakte gjeterhundeiere har misforstått denne verdifulle egenskapen. De har trodd det måtte være noe feil med hunden deres som alltid ville springe rundt og møte dyra slik at eieren ikke fikk jaget dem fra seg. Det er nå allment kjent at nettopp dette er styrken til disse hunderasene at de vil samle dyrene og drive flokken mot føreren.

Border collie er en hunderase som først ble avlet fram i grensetraktene mellom England og Skottland på slutten av 1800-tallet. Eksakt når rasen oppsto er vanskelig å si, men det er rimelig å tro at da britene startet med gjeterhundprøver i 1873, og etter at The International Sheep Dog Society ble stiftet i 1906 kom det mer fart i sakene.

Border collie er en hunderase hvor individene varierer i størrelse og farge, men oftest er de svarte med et hvitt felt ved halsen, i brystet og på bena. Pelsen er som oftest middels langhåret, men hunder med kortere hårlag er heller ikke uvanlig. En del hunder er høyere over krysset enn over manken. Hodeskallen er forholdsvis bred.

Australsk kelpie kommer som navnet tilsier fra Australia. Navnet fikk rasen etter en tispe som het Kelpie. Den stammet på farssiden fra en gruppe hunder av typen «Fox collie» som ble tatt inn i Australia i 1870. i 1873 vant «Kelpie» den første gjeterhundprøven som ble holdt i Australia, og den ble senere svært berømt. «Kelpie»s valper ble spredt over hele landet uten annet navn enn morens; noe som etter hvert ble navnet på rasen.

De første hundene av austalsk kelpie kom til Norge i begynnelsen av 1970-tallet. Den er en rektangulær tettbygd og muskuløs hund. Pelsen er kort, tett og glatt og fargen er ofte svart, rød, brun eller såkalt svart- og –tan, rød- og –tan, osv.

(Fra Gjætarhunden, Landbruksforlaget, Oslo, 1986, redigert av Helge Fagerbakke.)

 


Vinner 1978 Kåre Syrsad, Meldal