Oslo tingrett stopper regulering av ulveforekomsten.
Det er ganske spesielt at Oslo tingrett kan stoppe regulering av forekomst av rovvilt. Det er lovgiver som har satt denne igang og står for gjennomføringen. Det som er problemet her, er ikke at noen kan ta en rettssak mot staten, det må være lov. Det som jeg finner problematisk er at de har klart å få til en forføyning med midlertidig stans av reguleringsuttaket.
Etter å ha lest dommen:
Det er klart at vedtaket om lisensfellingen ikke er godt nok begrunnet. Ved å ta med det som kan virke som selvsagt, hadde antakelig resultatet blitt et annet. Også vedtaket bruker bestand om den populasjonen som finnes i skandinavia, det er ukorrekt. Det kunne også vært med hvilken risiko ulveforekomsten har for rødlistede arter. WWF sier ul er rødlistet, men den er ikke kritisk truet. De bruker selvsagt alltid bestand som om Norsk og skandinavisk ulv er en egen bestand.
Retten bruker mangfoldsloven §5, artenes genetiske mangfold ivaretas på lang sikt. Den passer egentlig ikke her siden den Norske andelen av marginell betydning for arten. Dommeren legger vekt på at skadeomfang og skadepotensiale ikke er tilstrekkelig drøftet, noe som faktisk er tilfelle. Det er en feil i naturmangfoldsloven som her kommer til anvendelse. Den sier at ulv er kritisk truet i Norge som er et problem. Det er feil, da forekomsten stadig øker, og at det stadig kommer påfyll fra andre sida av riksgrensa. Dommeren forholder seg til det som er skrevet, ikke hva som er virkelig. Juss. Dep har ikke vurdert om det er skandinavisk eller Norsk "bestand" som er vurdert. Dette vurderes som en saksbehandlingsfeil, og taler nok til saksøkers fordel. Retten kommer derfor til at vedtaket er ugyldig. Retten skal alltid kun forholde seg til det som framkommer i retten, og ikke det man måtte vite eller er gjort kjent med på annen måte. Staten har her altså gjort en for dårlig jobb, enten av uvitenhet, eller med vilje. Et nytt korrekt vedtak vil kunne oppheve denne forføyningen slik at reguleringen kan fortsette.
Dommeren skriver direkte at forføyningen vil kunne opphøre om dersom det fattes et nytt vedtak som har rett innhold og formulering.
Jeg er like vel ikke enig i konklusjonen. Dommeren nevner hvilke ulemper det vil kunne medføre for beitenæringen om uttaket ikke blir gjennomført før beiteslipp, og at "ulvebestanden" hvis forføyningen ikke gis, like vel kan gjennopprettes over en viss tid. Tidspunkt for endelig dom er her avgjørende, og etter min mening er det lagt for lite vekt på at dette er trenerende for fellingen. Hvis WWF her klarer å trenere den endelige avgjørelsen, har de tiden på sin side. Dette er noe dommeren ikke kan forholde seg til, og finner at ulempen for saksøkte ikke er åpenbart uforholdsmessig stor.
Staten må straks fatte og skrive et nytt vedtak, dette var for dårlig.