De siste dagene har to hunder blitt angrepet av ulv på gårdsplassen. En i Akershus og den siste ved Magnor i Eidskog. To meter fra husveggen kan vi lese i nettavisene. Folk som lever i områder med ulv vet at det ikke er uvanlig at ulvene er nærgående, men blir oftest  utad avfeid av ekspertisen i forsker-miljø og forvaltning med at dette er unormal adferd (og egentlig aldri hender). Offisielt skal ulvene være grå ufarlige skygger dypt inne i skogene. At ulvene ved Osen, som nylig ble merket, var nærgående var absolutt ikke ulven sin feil. Knallskudd og lysbluss hjalp ikke for å skremme den til skogs igjen. Noe slakteavfall i ei veggrøft kunne den ikke motstå.. Beboere får indirekte skyld selv. Dette blir galt da dette faktisk er menneskers boplass.

 Rovdyrforliket fra 2011 sier noe om hvordan dyr med "unormal adferd" skal handteres:

2.2.6      Det skal iverksettes tiltak herunder felling, overfor dyr med unormal/sosialisert atferd, for å forhindre skade eller for å ivareta helse- og sikkerhetshensyn.

(Det står ingenting om at de skal være forskningsobjekter.)

Dette er tydeligvis noe som ikke har vært gjeldende i Slettås og andre steder i ulvereservatet. At ulv kommer inn på gårdsplasser og tar hunder og bufe er ikke noe nytt fenomen. I tidligere ulvetider kan vi lese om hvordan ulv kommer inn på gårdsplasser og tar sau og hunder. I Åmot og Elverum  i 1780 åra fantes det knapt en gård som ikke var besøkt av gråbein. Når presten i soknet beklager sin nød finnes det knapt en gardshund igjen og sau, som ikke uvanlig gikk fritt mellom husene på den tida, ble tatt for fote på vinteren. At presten engasjerte seg såvidt sterkt i saken skyldes nok at natt til andre dag jul var en ulv på besøk i Åmot prestegård. Den drepte ti sauer og skamferte atten.

En muntlig overbringelse fra søndre Elverum sent på attenhundretallet er intresant når en ser på nærgående gråbein. En familie var uheldige og bygningen på garden brant.  Siden de ikke hadde så lang vei til setra ble løsningen at de flyttet dit over vinteren. De ble etterhvert plaget av en svært nærgående ulv. Denne fulgte etter når ungene og andre gikk ned til bygda. Et gammelt råd som de brukte var at de dro et tau etter seg meg knuter på. Da kom den ikke nærmere enn enden på tauet. Ungene fikk aldri gå alene uten at en voksen var med i frykt for ulven.

Fritjof som i en årrekke ble regnet som den siste ulven i landet ble skutt i Stor Elvdal i 1964. Den står forøvrig utstilt på Skogmuseet i Elverum. Når den ble felt er det anslått at den var ca ti år gammel. Mange husker fortsatt hvordan den jevnlig besøkte koieplassene og eiendommene i Imsdalen. Berger Langmoen(tømmerkjøper og sagbrukseier) sin representant i Imsdalen kjørte en dag tømmermerkere inn til ei skogsdrift i Imsdalen med en Jeep. Dårlige veier og djup snø forsinket arbeidet til merkerne. De ble ikke ferdige med merkinga i drifta om dagen så det ble besluttet at de skulle overnatte i koia sammen med hoggerne og hestekjørere. Driftslederen med Jeepen skulle reise til bygds etter forsyninger siden de fire tømmermerkerne ikke var utrustet for overnatting.  Den lunefulle bilen som var parkert på koiebakken  ville ikke starte på ettermiddagen så det ble forsøkt å trekke den i gang med en hest. Da ble det oppdaget at det hadde gått en ulv mellom hjørnet på koia og bilen. dette mens det satt åtte mann inne og pratet. Tauinga lyktes ikke siden forgasseren var frosset.  Den ble tatt ut og tint opp inne i varmen. Da sto bilen noen titalls meter nedenfor koia. På tur ned til bilen møter de ulven igjen uten å se den siden den hopper av veien og går rundt karene i tusmørket. den passerer igjen over koieplassen uten å være det minste sky. Dette er bare en av mange ganger der denne ulven absolutt ikke var sky eller var "naturlig redd" for mennesker. Den tok gjerne elg som beitet på bar i hogstfeltene med folk i umiddelbar nærhet.

At ulven er et dyr som bare finnes i fjerne skogstrekninger er en myte som snart må avvises også i Norge. At det streifer flokker med ulv i forstedene til Paris og Athen er rimelig fjernt for innlendinger fyllt opp med ensidig vernepropaganda. Ulven er en kjøtteter som trenger mat. Den tar maten der den er enklest og minst risikabel å finne.

Da danskekongen på femtenhundretallet forsøkte å regulere jakt i kongens skoger var det ett unntak. Ulven skulle være fritt vilt for alle. Den var folkefiende nummer 1. Hvor historieløse er vi egentlig blitt?

På "Forskning.no" kan vi lese hvor sky ulven er. Hundrevis av timer i nærhet til ulv uten knapt å se den virker betryggende. 

Ikke sikkert at ungene i Eidskog som lufter hundene sine er enige i det.