De siste dagene har vi kunnet lese i media om store skader på sau sluppet på utmarksbeite i Hedmark. Innvandrende unge ulv i flokker med sau på utmarksbeite er nå igjen blitt nyhetsstoff. Lemlestede og skadde beitedyr i områder som er prioritert for beitedyr har vi sett de siste årene. Dette er ikke noe nytt. Ihvertfall ikke for oss som driver med husdyrhold og er avhengig av utmarksressursene beitedyra høster her noen korte sommermåneder.

I Ringsaker og Stange har Statens Naturoppsyn nå dokumentert flere titalls drepte småfe i utmarka. I går kom en ulv inn på et beite på en gård ved Lillehammer og lemlestet og drepte mange lam og søyer. Skadegjøreren ble her fellt sent på kvelden av kommunalt ansatte skadefellingsjegere. Et fredet rovdyr som befinner seg i et område som den norske lovgivende forsamling har bestemt at skal være prioritert for beitedyr og utgjør en framtidig trussel mot beitende bufe kan felles. Dette er regelen som forvaltes av Fylkesmannen i beiteperioden..

Skadefellingsløyver deles ikke ut uten grunn. Først må det dokumenteres at det faktisk er en potensiell skadegjører på ferde. En observasjon er ofte ikke nok alene til å sette i gang fellingsforsøk.  Fylkesmannen har en kostnadsramme som også må overholdes. Kommunalt ansatte jegere lønnes i fellingsforsøkene av bevilgninger fra Fylkesmannen i hvert tilfelle. De som blir engasjert til slike fellingslag er erfarne jegere. Lang erfaring og lokalkunnskap til området er av kriteriene som vurderes nå disse blir engasjert.

Norsk rovdyrpolitikk er et tema som skaper de forunderligste situasjoner.

Trusseler og hetsing av skadefellingsjegere og er ikke et ukjent fenomen. De utfører oppgaven som et enstemmig norsk Storting har bestemt at de skal gjøre. Når forvaltningen svikter med sine bestandsregulerende tiltak som lisensfelling må noe gjøres. Våruttak av fredet rovvilt i regi av forvaltningen og uttak før beiteslipp avhjelper kanskje situasjonen noe. For oss som beitebrukere er dette ikke noen trøst. Det er uintresant om forvaltningens bestandsmål er oppnådd eller ikke når vi får rovdyrangrep i buskapen vår. Når tragedien er et faktum må det handles deretter. Skadegjører må fjernes så ytterligere skader unngåes. De som utfører jobben skal ikke lide for at dette landets rovdyrforvaltning er ute av kontroll. Trusseler og mishagsytringer mot beitebrukere og fellingslag fra folk som ikke liker rovdyrpolitikken får stå for deres egen regning. Det sier sitt om folkeskikk og kunnskapsnivået.   

Vi som nytter utmarka ved høsting av beiteressurser er avhengig av disse arealene. Beitebruk i Norge er ikke noe nytt. Det er vår historie..

Adam av Bremen skriver i år 1075 om folkene i skandinavia:

"..på arabisk vis held folk buskapen sin lenge i øydemarka og dei held livet oppe på den måten at dei nyttar mjølka av feet til mat og ulla til kledning..".

Produksjon av mat er vårt samfunn avhengig av.. Selvforsyningsgraden i Norge i dag har ikke vært lavere siden andre verdenskrig. Utmark skal brukes til det vi har gjort i alle tider. Innhenting av brensel, gjerdevirke og beiting. Fredet rovvilt som truer beitende bufe er ikke akseptabelt. Dyrevelferd og økonomi er stikkord som tilsier at disse må fjernes umiddelbart.

Saueholdet og beitenæringa er under stort press når det er rovdyrangrep i områdene vi tradissjonellt alltid har beitet.

Oppfordrer med dette beitebrukere til å hjelpe hverandre når det oppstår slike situasjoner.

Ta kontakt og tilby hjelp, spørr om hjelp og  ikke minst ta imot hjelp.