Sterk symbolikk ved vardebrenning
Vardene tenntes på fredagskvelden i protest mot dagens rovdyrforvaltning. Det er stor støtte i bygdene om tiltaket. Det er et meget sterkt signal som myndigheter og forvaltning bør ta til etteretning.
Nettgruppa "Naturen for alle", oppfordret i utgangspunktet alle kommuner til å organisere vardebrenning i protest mot dagens rovdyrforvaltning. Dette bør en merke seg når en ser hvor mange kommuneforvaltninger som fulgte oppfordringen.
Tør ingen å ta tak i at utmarka i kommunene snart er utilgjengelig for beitebruk?
Dyrvelferdsmessig og økonomisk er dagens situasjon uholdbar. Har kommunene sovet i timen eller er det opplysning som mangler? Har noen sett på forvaltningens statistikk om reduserte kostnader ved tap til rovdyr i fylket? Når tusener av sau og lam holdes ute fra sine tradisjonelle beiteområder ved tiltak som flytting ut av fylket, kun beite på innmark eller tidlig sanking blir antall beitedøgn i Hedmark betydelig redusert. Dette nevnes ikke.Flytting av sau ut fra Hedmark til Trøndelag eller Buskerud reduserer tap i hjemfylket. Forskjellen mellom omsøkte og erstattede dyr utgjør et betydelig gap. Prosentvis erstatning uten nevneverdig gode begrunnelser på avslag av full erstatning som forvaltningen ble pålagt etter Krokann dommen er med på å tåkelegge hva som virkelig er situasjonen for beitenæringa. Delvise erstatninger på 15% eller 50% utgjør for en beitebruker betydelige tap som burde vært unngått siden rovdyrskader i utgangspunktet alltid skal erstattes.
Initiativet til vardebrenningen sist fredag ble tatt av private og organisasjoner som selv daglig erfarer rovdyrpolitikken. Dette er et meget prisverdig tiltak og en demonstrasjon som blir lagt merke til. Utallige bål lyste opp i områdene våre. Noen store og godt synlige, andre mindre og mer symbolske.
Varden her er fra Mattisrud i Løten der beitebrukere, jegere og andre samlet seg til markering.
Snart kommer en ny runde på Stortinget om rovdyrforvaltningen. Da skal ulv og forvaltning av denne i framtida bestemmes. Vardene isom lyste i kveldsmørket var et tydelig signal om at noe er på gang. Når rovdyrforliket i Stortinget ble inngått i 2011 ble ulv utelatt fra avtaleteksten. Dette fordi det skulle forsøkes å få til en avtale med Sverige om felles forvaltning av ulv. Dette har ikke lykkes. Det er nå ganske klart for alle at Sverige sin forvaltning av ulv er ute av kontroll. Lisensjakta der ble i vinter vanskelig grunnet tvister i rettsystemet. Mange områder fikk ikke tatt ut et eneste dyr selv om bestanden der nå er rekordhøy. Dette blir et problem som forplanter seg til våre områder etterhvert.
Når vardene tentes i gammel tid var det uro på gang. Dette var signalet om at nå måtte alle samles og yte motstand mot inntrengere. Per Sivle sitt dikt," Varde", som kan knyttes til vardestedet Nordhue på grensa mellom Løten og Elverum er en kjent og god beskrivelse av hva varde tenning symboliserer for folk i bygdene. Dette er et varsel som krever en reaksjon og at en aldri må gi opp.
Her kan du lese Per Sivle sitt dikt «Varde» i sin helhet.
Minnestøtten om Per Sivle på Nordhue med siste verset av diktet "Varde".
Siste gang vardene var i praktisk bruk og bemannet med vakt skal ha vært i 1814. Etter det har det bare symbolsk vært tent varder i landet. Blandt annet før EU avstemminga i 1994.
Ser en litt med skråblikk på dette med vardetenning så er det meget lett å overføre til en beitebrukers hverdag i sommermånedene. Alarmen går det er rovdyr i området. Alle i beitelaget må ute for å verne buskapen. Da stiller alle opp. Ingen som har vært med i marka etter et rovdyrangrep sitter da i heimen. Skadde dyr må finnes og restene av buskapen kontroleres for skader. Innsats da er noe alle er avhengige av. Den dagen du gir opp og trekker deg ut er utmarka overtatt av inntrengerne.
Når vardene tennes nå så gir det et signal fra bygdene om at nå må alle gode krefter ta tak og påvirke våre politikere slik at vi får levelige kår for folk og fe i framtida.
Bestanden av ulv øker og har nå i følge forvaltningen har den nådd et nytt høydepunkt. Ikke siden attenhundretallet har det vært så mange ulveynglinger i Norge en vår som det var i 2015. Dette i tillegg til revirhevdende par, grenseulver og innvandrende ungulver.
Lisensfelling og uttak av ei minimalistisk kvote av ulv synes meningsløst når det i nærområdet øst for oss finnes mange titalls ulverevir som yngler uten kontroll. Påkjørte ulver inne i vernesonen og en bortimot selvdød skabbangrepet ulv trekkes fra kvoten som skal regulere bestanden i beiteområder i Norge. Denne typen forvaltning reageres det meget forståelig sterkt på.
Ulv og beitedyr sammen er nå godt utprøvd i Norge. Forskningsmiljøene og forvaltningen har nå i snart fire tiår vernet om rovdyr der vi skal høste av naturen og produsere mat. Dette prosjektet med rovdyrvern må nå legges dødt. Rovdyrforliket i Stortinget fra 2011 med sitt punkt om at all rovdyr-forvaltning skal være kunnskap og erfaringsbasert må tas til følge.
Jegere må gis bedre muligheter til å kunne utføre skadefellingsoppdrag i beitesesongen. Egnede hunder og helikopter må raskt på plass når det trengs. Ved ferske rovdyrskader skal alt ligge til rette for et raskt uttak av skadegjører. Hunder med gps-sender og helikopter eller annet som raskt kan fjerne skadegjøreren fra et beiteområde er et minimuskrav. Menneskelige påkjenninger og økonomiske kostnader har beitebrukere i rovdyrutsatte områder nå måttet betale for i alt for lang tid.