Banner Banner Banner Banner

Kalender

  August 2020
Ma Ti On To Fr
     12
3456789
10111213141516
17181920212223
24252627282930
31      

Siste publiserte artikler

Naturvern - Den ellevte landeplage?

24.03.2020 | Skrevet av Toril Hårdnes

Kari Mundal Johnsen er engasjert i rovviltforvaltninga sin betydning for folk og natur og har skrevet en utredning om saken. Tidligere er ho kjent for å støtte næringa økonomisk i rovviltkonflikten.

Kari Mundal Johnsen bor i Tønsberg og donerte 25.000 kr  til Eli Dørum og Kåre Kleiva i 2011 da de tapte erstatningssak i Lagmannsretten. Tidligere hadde hun også støtta beitebrukere i Rendalen. Kari har også blant annet skrevet bok om herskende tendenser i kvinnedebatten. Ho er nå over 80 år og uttaler at innlegget som publiseres nedenfor trolig er det siste hun skriver og publiserer.

 

Naturvern - den ellevte landeplage?

Det er et spørsmål som, såvidt jeg kan se, aldri blir stilt i rovdyrpolitikken.

Bakgrunn:

Mot slutten av 1900-tallet vedtok Stortinget å frede de fire store rovdyra, bjørn, ulv, jerv og gaupe. Det ble gjort avtaler og vedtatt lover for å bakke opp vedtaket. Hensikten, å fremme artsmangfold, var selvsagt udelt positiv. Men her kommer spørsmålet: Var det derfor en klok beslutning? Mer presist: Er vinningen i artsmangfold så betydningsfull at den kan forsvare prisen vi betaler i form av problemer for beitenæring, jakt og livskvalitet?

Det bestilles og skrives rapporter og evalueringer, men alltid med gitte rammebetingelser: våre internasjonale forpliktelser og den todelte målsetningen med rovdyr og beitedyr over hele landet. Men disse tingene er jo bare konsekvenser av det opprinnelige vedtaket, å frede rovdyra. Den tanken at dette kanskje ikke var så heldig, slipper derfor ikke til. Disse rammebetingelsene er honnørord, de uttrykker ansvarlighet og respekt for begge parter, og er nå gjentatt så ofte at de nærmest er blitt kanoniske.

Arild Asnes, i Dag Solstads roman «Arild Asnes , 1970», snakker et sted om at språket kan ta makten fra underlaget det skulle utsi noe om,at språket kunne bli sin egen maskin som gikk og gikk uten at virkeligheten overhodet berørte det. Han kaller et slikt språk en helvetesmaskin, og bruken av det for fanatisme.

Arnulf Øverland, som jeg har lånt tittelen av, kalte kristendommen den tiende landeplage, og han dømte den nord og ned. Der er jeg uenig. Det har vært gjort de utroligste grusomheter i kristendommens navn, likevel er den en positiv kraft. Det samme kan sies om kommunismen. Og om frihet, likhet og brorskap. Alle saker, gode som dårlige, kan spore av i fanatisme, og de gode sakene er kanskje farligst, fordi den gode sakens moralske autoritet brukes til å rettferdiggjøre overgrep.

Jeg anser definitivt naturvern som en god sak, derfor spørsmålstegnet i tittelen. Men jeg mener å se at man med det sterke fokuset på rovdyr har sporet av og gått i den samme fella som andre gode saker har gjort tidligere.

Tilbake til våre internasjonale forpliktelser og den todelte målsetningen. Disse fungerer som en språklig helvetesmaskin fordi de henter sin kraft fra det positive som ligger i selve ordene. Som oftes er det riktig å oppfylle forpliktelser, og å tilgodese alle parter. Men det finnes unntak, avtaler kan og bør reforhandles, og ikke alt kan deles i to. Argumentene må ha kontakt med den underliggende virkeligheten.

Hva er den norske virkeligheten? Landet vårt ligger langt mot nord, vi får de fleste av årets dagslystimer om sommeren. Tar man dyra inn i nattkve når sola står høyt på himmelen, får man ikke utnyttet alle timene. Breddegrad og topografi gjør at vegetasjonen ikke tåler et kompakt beitetrykk. Den spredte beitingen i utmarka er en følge av disse forholdene. Dyra blir da sårbare for rovdyrangrep, og før fredningen ble innført ble disse holdt unna. Ulven ble borte, bjørn nesten borte, men noe jerv og gaupe holdt stand. Men samtidig ga denne beitingen, som holdt landskapet åpent, et nødvendig livsgrunnlag for et rikt artsmangfold som, ikke minst viktig, omfattet pollinerende insekter. Jeg er ikke biolog, men dette er beskrevet av mange, la meg nevne Nationens kronikk «Artsmangfold når beitingen tar slutt» 12 juni 2019. Det dreier seg om arter med langt større økologisk betydning enn store rovdyr.

I det siste er det slått alarm om insektdøden. Hundre år uten ulv skapte ikke økologiske problemer i Norge fordi jobben deres ble overtatt av et annet «rovdyr», nemlig kombinasjonen hund/menneske. Men hundre år uten bier vil man helst slippe å oppleve. Beitenæringen setter altså to «avtrykk» på artsmangfoldet, den skyver store rovdyr tilside, men gir livsgrunnlag for økologisk langt viktigere arter.

Uten å kunne påstå det, antar jeg at denne næringsvirksomheten er blitt drevet lenge før ordet «naturvern» kom i bruk. Dette skjedde fordi den tekniske utviklingen etterhvert begynte å medføre for mye inngrep i natur. Det måtte bremses, og det rådende paradigme ble motsetningen mellom natur og næringsvirksomhet. Vel og bra. Men det var her naturvernet sporet av. Dette paradigmet omfatter bare en del av problemstillingen i rovdyrsaken. Ser man helheten, er det på den ene siden næringsvirksomhet pluss et økologisk viktig artsmangfold, på den andre noen arter praktisk talt uten økologisk betydning i Norge. Men et slikt paradigme er som et hjulspor, jo mer en kjører, jo dypere og vanskeligere blir det å komme ut av. Den stadige gjentagelsen av «konflikten mellom natur og næringsvirksomhet» gjør at argumentet om viktigheten av artsmangfold er blitt monopolisert av rovdyrtilhengerne, mens det faktisk hører hjemme på den andre siden. Dermed er vi kommet dit at drivkraften for å bevare én type artsmangfold bidrar til å overkjøre et annet, og langt viktigere artsmangfold. Et paradoks som ikke er uvanlig når en god sak sporer av.

Men den todelte målsetningen skal jo tilgodese begge parter, så hva er problemet? Det er enkelt nok, dette lar seg bare gjennomføre på papiret, ikke i praksis. Her er det at språket tar makten fra virkeligheten. «Å tilgodese begge parter» klinger så bra at det for mange trumfer alle innvendinger.

Men det finnes situasjoner der dette bare er en oppskrift på blodbad. I Bibelen, Første Kongebok 3. kapitel hører vi om en slik: Salomo skulle løse en konflikt mellom to kvinner som begge hevdet å være mor til det samme spebarnet. Han foreslo å hugge barnet i to. Dermed fikk han, som hensikten var, provosert frem sannheten om hvem som var den biologiske moren, og så fikk hun barnet.

Her er det rimelig tydelig at «todelt målsetning» ikke ville vært særlig moralsk høyverdig. Det burde være like opplagt at å drive utmarksbeiting slik det er mulig innenfor de rammene Norges breddegrad og topografi setter, og samtidig nekte bøndene å forsvare dyra sine direkte, må føre til et blodbad. En prøver å snakke det vekk med statistikk. At mye av utmarksbeitingen er oppgitt senker selvsagt tapstallene, dette presenteres som at «politikken virker». Realiteten er, at sammenlignet med situasjonen før fredningen ble innført, har tapstallene hele tiden vært langt utover det et ansvarlig samfunn kan tillate seg av overgrep mot dyr og mennesker. Nationen hadde 20 februar 2013 en samtale med Einar Vatle, spesialinspektør i Mattilsynet for Hedmarken. Han hadde sett maltrakterte sauekadavre i skogen i 20 år. Han sa det så enkelt: «Tapene er ikke en sivilisert nasjon verdig.»

Sivilisert er det motsatte av fanatisk. At vi snur ryggen til lidelsene, eller prøver å snakke dem vekk, er nettopp det som karakteriserer fanatisme, og at politikken tragisk nok er drevet fram av en god hensikt, gjør det ikke mindre typisk. La meg gjenta, og presisere påstanden ovenfor: Den todelte målsetningen lar seg ikke gjennomføre i praksis hvis vi vil kalle oss et sivilisert samfunn.

Så langt omkostningen for beitenæringen. Hva så med vinningen i artsmangfold? Vi har gitt plass til en bitteliten del av arter som globalt sett ikke er truet. Hvis en landegrense skjærer gjennom den ytterste snippen av en livskraftig populasjon, defineres arten som «truet» i denne snippen. Fullstendig virkelighetsfjernt, men en effektiv del av den språklige helvetesmaskinen.

Artsmangfoldet i beitemarkene er derimot virkelig truet. I ulvesonen er utmarksbeitingen i praksis opphørt. At det finnes sauer på innmark, eller at noen bønder overlever ved å sende dyra til områder utenfor sonen, hjelper ikke artene i de forlatte beiteområdene. Totalt sett kan det derfor knapt snakkes om vinning i artsmangfold.

Konklusjonen blir: Vinningen for arter som er uten økologisk betydning for Norge, og ikke truet globalt, kan ikke forsvare prisen vi betaler: tap av viktigere arter, og en helt uakseptabel dyremishandling. Og en gradvis ødeleggelse av en naturvennlig og fremtidsrettet matproduksjon: kortreist mat basert på egne grovforressurser, der dyra ikke stenges inne, men kan ferdes fritt i naturlige omgivelser.

Administrasjonen av denne politikken har utartet til en nærmest parodisk krangel om hvordan lover skal forstås. Det er blitt en juletradisjon å sette tilside vedtak av rovviltnevndene, og det hagler med klager og rettssaker. Selvsagt fordi lover som skal «tilgodese begge parter» der dette ikke er fysisk mulig på en ansvarlig måte, nødvendigvis må være ekstremt uklare og tvetydige.

Det er på høy tid å innse at fredningen og politikken som bygger på den var et feilgrep. Og gjøre som Salomo, velge den ene parten fordi dette også er en situasjon der det er det eneste ansvarlige. Vi bør oppheve fredningen, fjerne rovdyrsonene, og la beitenæringen få leve uten dette marerittet. Dette er ikke en oppkonstruert utopi, det var en situasjon som virket utmerket i over hundre år. La gå at vi overkjører den ene parten, men denne parten er ikke Naturen, men et avsporet naturvern. For naturen som helhet vil det være en vinning.

Hvis dette innebærer at vi må reforhandle noen internasjonale avtaler, lar dette seg gjøre. Vi kan ikke være forpliktet til å fortsette med en usivilisert dyremishandling, og å ødelegge et livsviktig artsmangfold.

Kari Mundal Johnsen

 

 

 

 
Hedmark Sau og Geit
Org. nr.: 969539586
Leder Per-Joar Nesthun, Vollaveien 73, 2320 Furnes
Tlf: 94813362
E-post: pj_nesthun@hotmail.com
Sekretær Toril Hårdnes, Kvebergsveien 199, 2560 Alvdal 
Tlf. 41631205
E-post: toril.hardnes@nortura.no