Innlegget i sin helhet:

Det brenner et blått lys for grønt gras

Av Ronald Slemmen, styreleder i Norsk Sau og Geit, Erling Gresseth, styreleder i Tyr, og Vegard Smenes, styreleder i Geno

Grovfôralliansen krever økonomisk jamstilling. Vi produserer mat på norske ressurser over hele landet, slik politiske festtaler sier det skal gjøres.

Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Vi, landets storfe- og småfeprodusenter, har lavest inntekt i ei landbruksnæring som tjener dårligere enn samfunnet ellers.

Rapport etter rapport har pekt på det store gapet mellom det som er politisk ønskelig og det som er realiteten på bakken.

Beredskapskommisjonen, Riksrevisjonen og flere har kommet med rapporter som dokumenterer det som vi næringsutøvere ser: Utviklinga i landbruket henger ikke sammen med de politiske målsettingene.

I Hurdalsplattformen vises det til: Mat som del av beredskapen, økt lønnsomhet i bruk av jordbruksareal, økt sjølforsyning, og en variert bruksstruktur tilpasset våre naturressurser og geografi. Og ikke minst; tetting av inntektsgapet mellom jordbruket og andre grupper i samfunnet.

Et helt overordnet problem er at den største sektoren i norsk landbruk, vi som driver med drøvtyggere, opplever en kriselignende økonomi.

Stadig flere er på utkikk etter en veg ut av næringa. Derfor har Geno, Tyr og Norsk Sau og Geit funnet det nødvendig å gå sammen i en grovfôrallianse for å få vår stemme hørt. Det er viktig før mulighetsrommet forsvinner for en økonomisk, sosial og miljømessig bærekraftig utvikling av sektoren.

Driftsgranskingene for 2022 viser at gjennomsnittlig vederlag til alt arbeid og egenkapital i jordbruket var på 492.900 kr pr årsverk. Til sammenligning var gjennomsnittlig ren lønnsinntekt i 2022 på 637 800 kr. Jordbruket som gruppe henger etter. Men aller lengst bak følger nesten i samlet flokk drøvtyggerproduksjonene.

Melk, geitemelk, ammeku og sau har det til felles at alle tjener dårligere enn gjennomsnittet i jordbruket og følgelig langt under det som kan regnes som normal inntekt i resten av samfunnet.

En saueprodusent tjener i praksis bare halvparten av snittet som vist i driftsgranskingene. Ammekuprodusenten sitter igjen med 164.800 kr mindre pr årsverk enn snittet. Melkeprodusenten er også inntektsmessig på nedre halvdel av tabellen, i ei tid der renter og kostnadsvekst får de som har investert i melk i kne.

Sammenhengen mellom det som ligger på tallerken og det landskapet som omgir oss blir stadig svakere.

I graslandet Norge er under en tredjedel av alt norskprodusert kjøtt fra drøvtyggere. Denne utviklinga har skutt fart etter tusenårsskiftet. Forbruket av storfekjøtt per innbygger har gått ned fra 14,9 til 13,9 kg. Forbruket av saue- og geitekjøtt er redusert fra 3,9 til 2,0 kg. Det er i praksis en halvering. I samme periode har det totale kjøttforbruket økt med 9 kg per innbygger.

 

Store mengder storfekjøtt på lager skyldes ikke økt produksjon på grunn av god økonomi. Problemet for storfekjøttet er svekket konkurransekraft fordi det kraftfôrbaserte kjøttet er til dels mye billigere i butikk. En stor del av den økte slaktinga av storfe i 2023 skjer fordi ammeku- og melkeprodusenten ikke finner det lønnsomt å drive videre.

Økt slakting av søyer etter 1. mars og slaktinga av lam gikk betydelig ned i fjor høst, for andre år på rad. Det blir sluppet stadig færre sauer på utmarksbeite. Vi produserer stadig mindre av kjøtt fra småfe tross mål om økt sjølforsyning og mer bruk av norske grovfôr- og beiteressurser.

Melkeforbruket i landet har vært fallende over år, men melkeprodusentene har hele tiden sett det som lønnsomt å fylle de kvotene som er tildelt. Helt til nå. Til tross for økt forholdstall kommer det ikke inn nok melk til å dekke etterspørselen, og myndighetene har gått til det skritt å senke tollen midlertidig for å få inn mer importerte meieriprodukter.

Dette skjer mens det på politisk hold og internt i landbruket snakkes om å øke sjølforsyninga til 50%, og det korrigert for fôrimport. Det forbruker opplever i butikken er at produkter basert på kraftfôr kommer betraktelig bedre ut i pris og blir derfor valgt.

Kanaliseringspolitikken er et hovedfundament i norsk landbrukspolitikk, der korn- og kraftfôrprisen inngår som et viktig element. Formålet er blant annet å sørge for en produksjonsfordeling over hele landet, og opprettholde lønnsomheten i det grasbaserte husdyrholdet i Distrikts-Norge.

Det har likevel skjedd en drastisk endring i jordbruksarealet langs vestlandskysten og i Nord-Norge. I fylkene Vestland og Møre og Romsdal har jordbruksareal i drift gått ned med 223 000 dekar fra tusenårsskiftet og fram til 2023. I Nord-Norge ble det i fjor søkt om produksjonstilskudd for 80.000 færre dekar enn i år 2000.

Det får konsekvenser for produksjonsmiljøet, kulturlandskapet og sjølforsyninga.

Parallelt har import av råvare til kraftfôr økt formidabelt. I år 2000 ble det importert knappe 380.000 tonn kraftfôrråvare, i 2022 ble det importert 900.000 tonn. Norskandelen i kraftfôret har sunket fra 76 % til 54 % i samme periode. Grovfôralliansen støtter en kanaliseringspolitikk. Men det må være i en utgave som virker etter hensikten.

Grovfôralliansen gir faglaga vår fulle støtte i inntektskampen, og vi vil bidra konstruktivt for å øke lønnsomheten i grovfôrnæringene. Inntektsmulighetene for grasbasert melk- og kjøttproduksjon må heves på linje med øvrige produksjoner i landbruket.

Vi krever samtidig at regjeringa innfrir de politiske målsettinger om økt norsk sjølforsyning, ved å legge til rette for inntektsmuligheter i landbruket på linje med resten av samfunnet.

Grovfôralliansen representerer 25.000 produsenter over hele landet og vi aksepterer ikke lenger de dårlige økonomiske kår for våre næringer. Jordbruksoppgjøret 2024 må bli et krafttak, for hele jordbruket generelt, men de gras- og beitebaserte produksjonene i særdeleshet.